Etter et resultatløst driv på hjort lørdags morgen bestemte jeg meg for å lufte GS og hagla med en tur til fjells, været var langt i fra bra med regn og tåke men siden jeg nå likevel var i gang....
Jeg vurderte en tur til topps etter fjellrype men etter et minutt med vurdering slo jeg det i fra meg, det er et drøyt fall og sparsommelig med landemerker der oppe:)
Stien skiller seg der veien bærer til fjells og går inn på et platå noen hundre meter lavere, som oftest lar det seg gjøre å finne noe rype der og hvis en er heldig, en orrfugl eller to.
Jeg gikk med hunden i kobbel første 20 minuttene gjennom skogen før det bar opp over skoggrensa, slapp hunden på og selv om formen nok er merkbart dårligere etter hoggormbitt og 14 dager med ro var det ikke noe å si på iveren.
Beklageligvis hadde vi ganske kraftig vind i ryggen så den første sjansen var en ren støkk, likevel burde jeg hatt den men det gikk litt for fort i iveren, jeg visste med en gang at skuddet gikk bak.
Jeg roa ned hund og fører noen minutter før vi gikk etter men ingenting å se beklageligvis så vi dreide oppover et dalsøkk, bikkja kasta seg rundt i stand 100m lenger fremme og ut kom to orrhøner, kan ikke si at fuglen trykka noe særlig, hunden var 40m unna.
Den ene dreide oppover dalsøkket men den andre kom rett imot meg så det var bare å vente til den var på hold, hive opp hagla og god treff, den landa 2m i fra meg.
Jeg så plutselig litt lysere på tilværelsen etter å ha irritert meg over den første missen en stund.
Orrhøne nummer 2 kom på returen, denne gangen med gunstigere vind. Hunden i stand som den løste ut, utredning med ny stand og denne gangen hadde den fuglen, bokstavelig talt...den prøvde å lette bare noen centimetre fra hunden...
Nå er hunden 8 år og dressur med ro i oppflukt har gått litt i dass kan en si så den slapp aldri unna en litt overivrig GS som med en pote og et fast grep over ryggen på høna holdt den til jeg kom frem.
Det er nok mulig fuglen hadde en skade men jeg kunne ikke se noe der og da, likevel en litt anderledes opplevelse...
Jeg vurderte en tur til topps etter fjellrype men etter et minutt med vurdering slo jeg det i fra meg, det er et drøyt fall og sparsommelig med landemerker der oppe:)
Stien skiller seg der veien bærer til fjells og går inn på et platå noen hundre meter lavere, som oftest lar det seg gjøre å finne noe rype der og hvis en er heldig, en orrfugl eller to.
Jeg gikk med hunden i kobbel første 20 minuttene gjennom skogen før det bar opp over skoggrensa, slapp hunden på og selv om formen nok er merkbart dårligere etter hoggormbitt og 14 dager med ro var det ikke noe å si på iveren.
Beklageligvis hadde vi ganske kraftig vind i ryggen så den første sjansen var en ren støkk, likevel burde jeg hatt den men det gikk litt for fort i iveren, jeg visste med en gang at skuddet gikk bak.
Jeg roa ned hund og fører noen minutter før vi gikk etter men ingenting å se beklageligvis så vi dreide oppover et dalsøkk, bikkja kasta seg rundt i stand 100m lenger fremme og ut kom to orrhøner, kan ikke si at fuglen trykka noe særlig, hunden var 40m unna.
Den ene dreide oppover dalsøkket men den andre kom rett imot meg så det var bare å vente til den var på hold, hive opp hagla og god treff, den landa 2m i fra meg.
Jeg så plutselig litt lysere på tilværelsen etter å ha irritert meg over den første missen en stund.
Orrhøne nummer 2 kom på returen, denne gangen med gunstigere vind. Hunden i stand som den løste ut, utredning med ny stand og denne gangen hadde den fuglen, bokstavelig talt...den prøvde å lette bare noen centimetre fra hunden...
Nå er hunden 8 år og dressur med ro i oppflukt har gått litt i dass kan en si så den slapp aldri unna en litt overivrig GS som med en pote og et fast grep over ryggen på høna holdt den til jeg kom frem.
Det er nok mulig fuglen hadde en skade men jeg kunne ikke se noe der og da, likevel en litt anderledes opplevelse...
Flott fugl! gratulerer:)
SvarSlett